Helsepersonell og kommunikasjon

Det kan være svært krevende å ha samtaler med afasirammede om deres egen helse og livssituasjon. Ofte er man avhengig av å bli supplert av en pårørende.

Studier viser at helsepersonell henvender seg til pårørende i større grad enn det den afasirammede setter pris på – og i større grad enn nødvendig.

Helsedirektoratet påpeker at brukermedvirkning er en lovfestet rettighet som kan gjøre tilbudene til den enkelte bedre. Reell brukermedvirkning for personer som har kommunikasjonsvansker krever kompetanse hos helsepersonell.

Fagpersonen må takle en uvant situasjon, og må kunne sikre at informasjonen man har oppfattet stemmer med virkeligheten.

Selv med all verdens hjelpemidler og gode råd kan man ikke lykkes hver gang. Men små suksesser, og ikke minst at du tør å prøve, kan bety mye for den enkeltes livskvalitet.

Tips

1. Ha alltid papir og blyant tilgjengelig.
2. Bildemateriell kan være til hjelp for å beskrive for eksempel smerter og medisiner.

 

Brosjyren er utviklet på bakgrunn av en kommunikasjonsguide designet ved Adler Aphasia Center i Jerusalem (Dafna Olenik).

Den norske utgaven er utarbeidet av Gabriele Kitzmüller (UiT, Norges Arktiske Universitet, campus Narvik), Karianne Berg (Nord universitet) og Line Haaland-Johansen (Statped). Illustrasjoner ved Håvard Hegdal.

Noen gode råd

1. Gi åpent uttrykk for at ”vi har god tid”
2. Aksepter lengre pauser enn vanlig
3. Senk tempoet i samtalen generelt. Lag gjerne en liten pause mellom setninger for å gi personen litt tid til å bearbeide informasjonen
4. Gi åpent uttrykk for at samtalen kan være vanskelig
5. Det er lov å si fra når at du ikke forstår
6. Det er lov å avslutte et emne som er for vanskelig – og noen ganger går det mye bedre hvis man tar opp temaet på nytt dagen etter!
7. Spør deg selv om den afasirammede slipper til i denne samtalen
8. En samtale er ingen undervisningssituasjon – ikke korriger hvis du forstår budskapet
9. Sjekk ofte om dere forstår hverandre tilstrekkelig godt. «Du har smerter i ryggen – er det riktig?»
10. Oppfordre til og legg til rette for alle former for kommunikasjon: tale, skrift, tegning, bevegelser, peking, mimikk, eventuelle kommunikasjonshjelpemidler, kalendere. Og bruk alle disse selv: skriv nøkkelord mens du snakker, pek på datoer osv.
11. Ha et tydelig kroppsspråk. Det kan føles kunstig i starten, men det ser mer naturlig ut enn du tror, og det gjør det mye lettere for den afasirammede å gjøre det samme selv.
12. Sørg for at alle kan se og høre hverandre, og prøv å ha god øyekontakt. Gi for eksempel aldri beskjeder til en person mens du triller ham i rullestol.
13. Unngå forstyrrende bakgrunnsstøy (radio/TV/musikk/trafikk)
14. Begrens antall samtaledeltakere. Det gjør det lettere for den afasirammede å følge med og komme til orde. Utskrivingsmøter med hele det tverrfaglige teamet til stede kan afasirammede mange ganger få lite ut av. Da er det viktig at de får den viktigste informasjonen, og mulighet til å gi sine innspill, i en én-til-én-samtale i forkant eller etterkant.
15. Si én ting om gangen, enkelt, men naturlig og ikke barnslig, med tydelige gester og ansiktsuttrykk
16. Gjør det klart at du skifter emne
17. Omformuler når du ikke blir forstått, vis at du begynner på nytt og prøv å forklare enklere
18. Gjettinger og ja/nei-spørsmål er ofte enklere å besvare enn hvorfor/hvordan-spørsmål (obs! undersøk hvilken måte personen best uttrykker ja/nei: er det med ord, med tommel opp og ned eller ved å peke?)
19. Sjekk om briller og høreapparat er på plass

Studier antyder at helsepersonell faktisk bruker kortere tid på samtaler med afasirammede enn med hjerneslagrammede uten afasi – kanskje fordi de har mindre forventninger om å lykkes med å gjennomføre en samtale.

Afasirammede har som regel bevart mange kognitive og sosiale ferdigheter – men afasien kan gjøre at vi ikke oppfatter det slik, og at vi derfor undervurderer den afasirammedes meninger og kunnskap om egen helse og eget liv.

For å få til god kommunikasjon må de afasirammede oppleve at helsepersonell forstår at de er tilregnelige og har kunnskap og meninger om sin egen situasjon, selv om de ikke kan uttrykke alt de vil.