Av: Marianne Lind
Afasi er vansker med å snakke, lese, skrive og forstå språk, og disse vanskene skyldes en ikke-medfødt skade i hjernen. Den vanligste årsaken til afasi er hjerneslag, men man kan også få afasi etter andre sykdommer (for eksempel svulster) eller ulykker (for eksempel i trafikken). Vi antar at minst 15 personer får afasi i Norge hver dag, og 5 av disse vil være i yrkesaktiv alder. Afasien rammer brått – ”som lyn fra klar himmel” – og fører til store endringer både for den personen som er rammet, og for familie, venner og kollegaer.
Vi skal her si litt mer om hvilke språklige utslag afasi kan føre til. Og vi skal beskrive noe av den språklige variasjonen vi møter hos afasirammede. Men aller først skal vi si litt om hva det innebærer å kunne et språk.
Hva vil det si å kunne et språk?
Det å kunne et språk er en selvfølge for de aller fleste av oss. I løpet av de fire-fem første leveårene våre tilegner vi oss mye av grunnstrukturen i det språket, eller de språkene, vi vokser opp med. Vi fortsetter å utvikle morsmålsferdighetene våre opp gjennom hele barndommen og i ungdomstida, og på noen områder (for eksempel ordforrådet) også i voksen alder.
Når vi kan et språk, har vi kunnskap om språklige strukturer, altså om lyder, ord, setninger og tekster, og om hvordan disse strukturene kan brukes. Det vil for eksempel si å kunne skille språklyder fra hverandre, altså å høre at ”p”-lyden er en annen språklyd enn ”b”-lyden. Det er jo nettopp forskjellen mellom ”p” og ”b” som gjør at vi kan skille mellom ord som ”pil” og ”bil”, ”pall” og ”ball”. Det å kunne gjenkjenne ord, vite hva ordene betyr, og hvordan de kan settes sammen til lengre setninger, er også en del av språkkunnskapen vår. At ”frosk” er et norsk ord, mens ”kralsk” ikke er det, er noe vi bare vet når vi er vokst opp med norsk som morsmål. Og på samme måte har vi kunnskap om hva setninger betyr. Selv om setningen ”løven ble spist av musa” kanskje ikke beskriver en sannsynlig hendelse, forstår vi hva setningen betyr: Musa var den aktive parten, den som spiste, mens løven var den uheldige og ble fortært.
Det å kunne et språk innebærer også å vite hva det passer seg å si i ulike sammenhenger. Hvordan ber vi noen om tjeneste, hvordan takker vi for noe, hvordan snakker vi til dem vi kjenner godt, og hvordan snakker vi til fremmede?
Språkevnen vår er avhengig av en velfungerende hjerne, og nå skal vi se litt nærmere på forholdet mellom språk og hjerne.
Språk og hjerne
Hjernen er delt i to halvdeler, som er forbundet med hverandre. Hver av disse to halvdelene har noen spesialiserte funksjoner, og hos de aller fleste mennesker finnes språksentrene i den venstre hjernehalvdelen. Vi bruker også den høyre hjernehalvdelen når vi kommuniserer, men mange studier viser at noen områder i den venstre hjernehalvdelen er spesielt viktige for språkfunksjonen. Det er skader i disse områdene i venstre hjernehalvdel som kan føre til afasi.
I den fremre delen av den venstre hjernehalvdelen finnes et språkområde som ser ut til å være nært knyttet til det å kunne snakke, altså finne ord, sette sammen ordene til lengre ytringer og få tunga og resten av taleapparatet til å produsere de språklydene som må til. I den bakre delen av den venstre hjernehalvdelen finnes et språkområde som ser ut til å være nærmere knyttet til det å forstå språk.
Variasjon mellom afasirammede
En skade i det fremre språkområdet fører ofte til en form for afasi der den som er rammet, har vansker med å snakke. Talen blir langsom og nølende. Småord og endelser mangler ofte. Selv om den afasirammede kanskje greier å si noen viktige innholdsord, er det akkurat som om limet i ytringen mangler, og det kan være vanskelig å skjønne hvordan innholdsordene egentlig henger sammen. Vi kaller dette et ”ikke-flytende talepreg”.
En skade i det bakre språkområdet fører ofte til en form for afasi der den som er rammet, tilsynelatende har svært små problemer med å snakke. Taler glir lett og uanstrengt, men det kan være vanskelig å skjønne hva den afasirammede mener, for ofte består ytringene mest av småord og faste fraser og mindre av sentrale innholdsord. Noen ganger kommer den afasirammede også med helt nylagde ”ord”, som ”fledika” eller ”kubrys”. Vi kaller dette et ”flytende talepreg”. Noen afasirammede med skade i det bakre språkområdet har også store vansker med å forstå hva andre sier.
Hvordan afasien arter seg, varierer altså i forhold til hvor i hjernen skaden har skjedd, og hvor mye av språkområdene som er skadet.
Variasjon hos den enkelte – fra situasjon til situasjon
I tillegg til at afasi gir ulike symptomer hos ulike personer, er det også slik at vi finner variasjon hos en og samme person med afasi. Det som kan være vanskelig i én situasjon, er ikke nødvendigvis like vanskelig i en annen situasjon. Et eksempel kan illustrere dette.
Aksel var i underkant av 50 år da han fikk afasi, som gav et ikke-flytende talepreg. Selv fem-seks år etter skaden hadde han et nokså begrenset ordforråd som han kunne bruke i samtaler. Han forstod mange flere ord, men det han selv sa i samtaler, bestod for en stod del av ord og uttrykk som ”ja, jo, nei, men, jeg, vet ikke, fint, god, der, akkurat, søren, uff, gudskjelov, takk, ålreit”. Mange av disse ordene er nyttige i samtaler, men det mangler viktige ordtyper som substantiv, verb og adjektiv her.
Spesielt var det påfallende hvor få verb Aksel brukte, altså ord som viser til handlinger, tilstander og hendelser. Verb er viktige når vi snakker sammen, fordi så mye av forståelsen av en situasjon avhenger av det verbet vi velger for å beskrive situasjonen. Tenk bare på forskjellen mellom ”å miste noe” og ”å kaste noe” eller forskjellen på ”å gi” og ”å få”. Med kjennskap til Aksels språkproduksjon i samtaler, var det lett å spørre seg om afasien hans hadde ført til at verbene i stor grad var blitt borte?
Logopeder og språkforskere er interesserte i å finne svaret på et slikt spørsmål. En måte å gjøre det på, er å ta en språktest. I en slik test fokuserer man bare på én ting, i dette tilfellet på evnen til å finne fram til og si en bestemt form av et verb. Testen foregikk på den måten at Aksel fikk se et bilde av en handling, for eksempel en mann som løper. Mens Aksel så på bildet, sa den som testet ham: ”Her ser du en mann som løper. Han løper i dag. Han gjorde akkurat det samme i går. Hva gjorde han da? Han …” Og da skulle Aksel altså produsere bare fortidsformen av verbet ”løpe”. Det var hele 60 oppgaver i testen, og det viste seg at Aksel hadde en ganske god evne til å hente fram og produsere verbformer i denne situasjonen. Han fikk nemlig 83 % riktige svar.
Afasien hadde altså ikke ført til at verbene var blitt borte, men de var ikke alltid like lett tilgjengelig for Aksel. Dette er noe vi ser hos mange afasirammede. De kan få til noe i en situasjon som de ikke får til i en annen situasjon.
Hvorfor varierer språkevnen hos en og samme person?
Det å bruke språket – selv i helt dagligdagse sammenhenger – krever en ganske stor innsats av hjernen. Det er mye vi, og dermed hjernen vår, skal holde styr på når vi for eksempel deltar i en samtale. Vi skal lytte og forstå hva andre sier, og samtidig skal vi planlegge hva vi selv skal si. Vi skal ordlegge oss på riktig måte og passe på at vi får sagt det vi ønsker på riktig sted i samtalen. Samtidig skjer det mye annet omkring oss som også krever oppmerksomheten vår. Kanskje står det en radio på i bakgrunnen, ungene leker i stua, vi bretter sammen tøy eller spiser. Når så mange ting krever oppmerksomhet samtidig, må vi av og til forenkle de oppgavene vi skal utføre. Det vil være tilfellet hos en person med afasi. Når Aksel så å si kuttet ut verbene i samtaler, var det kanskje noe hjernen hans gjorde for å forenkle arbeidet. Hjernen hans droppet noe av det som var vanskelig slik at han kunne være i stand til å delta i en samtale. Men hva slags samtale blir det når helt sentrale ord som verb og substantiv mangler? Blir det i det hele tatt en samtale?
Å samtale med en afasirammet
Samtaler består heldigvis av så mye mer enn ord og setninger. For å få til en samtale må alle som deltar, samarbeide, og vi utnytter alle sammen mange flere måter å kommunisere på enn språket. Vi beveger oss, bruker ansiktsuttrykk, tegner og skriver, for å nevne noen få, enkle uttrykksmidler. Det var fullt mulig å ha fine samtaler med Aksel, ikke minst fordi han hadde et godt kroppsspråk og en usedvanlig vilje til å kommunisere. Mange afasirammede har godt bevarte samtaleferdigheter. Afasi er språkvansker som kan endre forutsetningene, men ikke nødvendigvis mulighetene, for god kommunikasjon.
Når vi skal snakke med en som har fått afasi, er det allikevel noen ting det kan være viktig å huske på. Det aller viktigste er å ta seg tid. Den som har fått afasi, trenger ofte mer tid enn ellers for å komme med sine bidrag i samtalen. Vi bør også være villige til å prøve alle mulige midler for å uttrykke oss. Et tydelig kroppsspråk og papir og blyant for å tegne eller skrive noen bokstaver eller tall kan være til stor hjelp. I alle samtaler foregår det et kontinuerlig vedlikeholdsarbeid. Det vil si at vi så å si hele tiden sjekker med hverandre at vi er på rett spor, at vi har en god nok felles forståelse. Ofte skjer dette vedlikeholdsarbeidet nesten umerkelig, men i samtaler med en som har fått afasi, må vi gjøre vedlikeholdet litt mer tydelig. Til sist er det selvfølgelig svært viktig at vi møter den afasirammede med oppriktig interesse. Han eller hun er en person med like mange spennende tanker og ideer som alle andre.
Vil du lese mer om afasi og kommunikasjon med afasirammede?
Pårørende i fokus av Berit Ringdal (Novus forlag, 2003) gir grunnleggende kunnskap om afasi og om de konsekvenser afasi kan ha for den pårørende og for det daglige samspillet i familien.
Afasi og samtale. Gode råd om kommunikasjon av Margit Corneliussen, Line Haaland-Johansen, Monica I. K. Knoph, Marianne Lind og Eli Qvenild (Novus forlag, 2006) beskriver hvordan afasi kan arte seg og gir konkrete råd om hva familiemedlemmer, venner, kollegaer, pleiepersonale og andre kan gjøre for å få til en samtale med en person som har afasi.
Illustrasjonen er hentet fra: Sundet, K. & Reinvang, I. (1988). Afasi. Når språket svikter. Oslo: Ascheoug, Norsk fjernundervisning.
