Afasiposten, nr. 1/12

Påsken 2012

25 år - og stadig bekymret

Det er godt at våren kommer, kjenne at sola varmer og sprer lys og optimisme etter vinteren.

Det er med stolthet Afasiforbundet i Norge kan feire 25 år i år, nærmere bestemt i mai måned. Det er beundringsverdig at noen tok tak i de utfordringene afasirammede og deres pårørende har, samlet argumenter, utformet planer og gjorde alvor av sine gode idéer.

Opp gjennom årene viser det seg at mange av fanesakene våre må løftes frem igjen og igjen. Det er fortsatt nødvendig å skape forståelse for afasitematikken, rettigheter i henhold til lovverket og de mange utfordringer knyttet til det å leve med språkvansker i ulik grad. Fortsatt er det mye uvitenhet i samfunnet.

Logopedtilbud er avgjørende for at den afasirammede skal komme i gang med trening og øvelser igjen, både i akuttfase og gjennom rehabiliteringsfasen. ”Alle unge og voksne som er rammet av afasi etter sykdom eller skade, har rett til ny opplæring dersom sakkyndig vurdering tilsier dette”. En sakkyndig vurdering har alle krav på å få. Fortsatt sliter vi med automatikken i dette, og tilbudet til den enkelte blir variabelt. Intet er mer skuffende enn å høre om manglende tilbud og haltende opplegg. Merkelig nok mottar Fylkesmennene visstnok få klager? Rett hjelp i rett tid av lang nok varighet, vil fortsatt være en av forbundets hjertesaker også i fremtiden.

Nasjonale faglige retningslinjer for behandling og rehabilitering av slag er utarbeidet, men rehabiliteringstilbudet må følges med. Vi mottar nå og da meldinger om steder som vil redusere på tjenestene. Vi har sendt bekymringsmelding til de stedene vi hører om, særlig der logopedtilbudet trues og ikke sees på som en del av det helhetlige rehabiliteringstilbudet.

Statens Helsetilsyn gjennomførte i 2011 en landsomfattende undersøkelse om eldre med hjerneslag er sikret forsvarlig behandling. Av 29 gjennomførte tilsyn ble det på 9 steder påvist lovbrudd. Tilsynet antar at behandlingstilbudet til denne gruppen er forsvarlig de fleste steder, og at et sårbart felt som slagbehandling har blitt tatt tak i og gitt prioritet i mange helseforetak. De fant likevel at ikke alle steder har en egendefinert slagenhet, personell har ikke bred nok kompetanse ifht slagpasienter, opplæringen er mangelfull, det er ikke samme fokus på tidlig mobilisering og bred tverrfaglighet.

Så om det har vært kjempet og diskutert i 25 år, så er det fortsatt en del av de samme utfordringene som går igjen. Både lokalt og sentralt er det mye å følge med på og mye å ta tak i.

Lenge leve Afasiforbundet!

Med ønske om gode vårdager,
fra Ellen Borge.