Velkommen til Afasiforbundet i Norge   Click to listen highlighted text! Velkommen til Afasiforbundet i Norge

Afasiforbundet i Norge

Tekststørrelse

A A A

Historier om afasi: Ibsen, Broca og Wernicke

Av : Line Haaland-Johansen, Sissel Ingvaldsen og Ingvild Røste

Ibsen fikk flere hjerneslag. Som følge av et slag i 1903 fikk han afasi og lammelser i høyre side av kroppen. Edvard Bull og Halvdan Koht har beskrevet dikterens afasi på denne måten:

”[Ibsen var] paa Benene og kunde gaa en Smule ved Hjælp av Stok, men der var tydelige Levninger av halvsidig Lamhed paa høire Side samt Vanskelighed for at tale, han havde ondt for at finde Ordene.” (Bull, 1903)

”[Det var] vanskeleg for han å tala, og han leid av ordgløymsle, så han jamt nytta range ord, sa t.eks. ”leksikon” i staden for ”brev”. Ein kunne sjå koss det pinte han. Augo hans var sløkt og hadde mist fargen.” (Koht, 1904)

Afasi innebærer en stor omveltning for enhver som rammes – både for den rammede selv og for nærpersoner. Afasien gir ulike konsekvenser for ulike mennesker, men det er felles at afasien hemmer og endrer personens muligheter til å kommunisere med omgivelsene.

For Ibsen, som levde av og med det talte og skrevne ord, kan man tenke seg at afasien representerte en stor belastning. Som for de fleste andre afasirammede, så påvirket afasien også Ibsens evne til å skrive.

Allerede etter et slag i 1901 er det beskrevet at Ibsen skal ha ”mistet evnen til å skrive”. Det siste bevarte stykket med håndskrift fra Henrik Ibsens hånd bærer preg av hans afatiske skrivevansker. 4. februar 1904 har han skrevet ordet ”takk” og initialene sine på visittkortet sitt. Nasjonaldikteren anstrengte seg etter sigende i flere dager for å kunne skrive dette.

Afasi i historisk tid

Ibsen fikk hjelp for sine fysiske utfall. Mindre sannsynlig er det at han fikk hjelp rettet mot språkvanskene – selve afasien. I et historisk perspektiv er afasirehabilitering relativt nytt. Allikevel finner vi ulike eksempler på forsøk på å hjelpe personer med afasi svært tidlig i historien.

Nedtegnelser viser at allerede de gamle egypterne diskuterte hvorvidt det gikk an å bedre språkevnen etter en hjerneskade. I tidlige kilder (fra før begynnelsen av 1800-tallet) er det sjelden tydelig om de vanskene har å gjøre med skader på språk, motorikk eller stemme. For eksempel brukes ord som ”ordhukommelse” og ”tungeparalyse” (tungelammelse) om hverandre.

Allerede i 1676 beskriver Johannes Schmidt en pasient som etter et hjerneslag endte opp med lesevansker, men uten skrivevansker. Men det er først og fremst fra 1800-tallet at vi finner relevant litteratur. Det var mest leger, særlig nevrologer, som interesserte seg for afasi. Men det var også færre personer som i det hele tatt overlevde hjerneslag og hodeskader i den tiden.

Mye av diskusjonen om afasi på 1800-tallet dreide seg om hjernens anatomi. Man diskuterte hvor språk var lokalisert i hjernen.

Enkelte hevder at det var far og sønn Dax (Marc og Gustave) som først kunne føre vitenskapelige bevis for at venstre hjerne-halvdel har en spesialisert funksjon knyttet til tale. Dette skjedde på 1860-tallet. Armand Trousseau sies å være den som først introduserte afasi som medisinsk term, også det på 1860-tallet. Men Trousseau knyttet afasi kategorisk til svekket intelligens. Han la dermed noe annet i afasibegrepet enn hva vi gjør i dag.

Paul Broca har ofte fått æren for begge disse tingene. Han er kjent for å ha oppdaget ”senteret for taleproduksjon” i hjernen. Dette området kalles nå Brocas område. Brocas aller første pasient ved Hôpital Bicêtre var en mann ved navn Leborgne, med kallenavnet ”Tan”. Det var nettopp undersøkelser av Tan som gjorde at Broca fant dette viktige området for språk i hjernen.

Carl Wernicke viste noen år senere at et område lenger bak i hjernen gav en annen type problemer, blant annet vansker med å forstå språk. Dette området kalles nå Wernickes område.

Med Ibsens egne ord

Ibsen har en gang sagt: ”Overkjørt blir vi alle sammen – en gang i livet. Men, så får en reise seg opp igjen. Og late som ingenting.”

Det er umulig å late som ingenting når afasien rammer. Men å  reise seg opp igjen, det forsøker alle som rammes av afasi og deres nærmeste, med egen og andres hjelp – og etter beste evne.

Litteratur

Haaland-Johansen, L., Røste, I. & Ingvaldsen, S. (2009). Afasi – et historisk perspektiv. I: Hellerud, A. G. & Andreassen, A. B. (red.). Med hjerte for språk og tale. Oslo: Bredtvet kompetansesenter.

Frich J. C. og Hem E. (2006). Den fatale historie – Ibsens helse i hans siste år. Tidsskrift for Den norske Lægeforening, sidene 1497-501.

Skriv ut

Click to listen highlighted text!